Politikk

Politisk system:  Konstitusjonelt monarki
Statsoverhode: Kong Mohammed VI, tiltredelsesdato 30. juli 1999 
Regjeringssjef:   Statsminister Abbas El Fassi, tiltredelsesdato 19. september 2007
Utenriksminister: Taieb Fassi Fihri, tiltredelsesdato 15. oktober 2007
 
 
Politiske partier  

Forrige nasjonale valg (dato): 7.september 2007
Neste nasjonale valg (dato) : ventet at det det skrives ut nyvalg i 2011 i forbindelse med den nye konstitusjonen

Innenrikspolitikk

Kongen har fram til nå utpekt på fritt grunnlag statsminister og sentrale regjeringsmedlemmer. En ny grunnlov har blitt utarbeidet som forplikter Kongen til å velge statsminister fra partiet med størst oppslutning i parlamentet, og statsministeren skal så legge frem sitt forslag til regjering for godkjenning av Kongen. Det eksisterer imidlertid fremdeles en dobbel struktur med kongelige rådgivere (Makhzen) som i praksis står over statsrådene på ulike politiske felt. Det er usikkert hvordan den nye grunnloven, som i teorien gir utvidet innflytelse over innenrikspolitikk til regjeringen, vil endre rollen til de kongelige rådgiverne og minske deres innflytelse.

Etter parlamentsvalget i 2007 ble Abbas El Fassi, lederen av det nasjonalkonservative partiet Istiqlal som fikk flest representanter, utpekt til statsminister. Ministerpostene ble fordelt mellom representanter for de fire konservative og moderate partiene som utgjør en mindretallskoalisjon. Flere ministre av de i alt 34 personene i regjeringen, hvorav 7 kvinner, har likevel ikke partitilhørighet. En av Kongens venner, Fouad Ali El Himma, dannet etter valget 2007 det liberalkonservative partiet PAM (le Parti Authenticité et Modernité) som gjennom partihoppinger utgjør en betydelig gruppe i parlamentet. PAM ble valgvinner i lokalvalget 2009 med 21% av representantene til kommuneforsamlingene, mens Istiqlal fikk 19%. Islamistpartiet PJD (Justice et Développement) fikk 5% av representantene, og er klart svekket siden parlamentsvalget i 2007.

Parlamentet har to kammer, ett som blir valgt indirekte av representanter for ulike grupper for 9 år (valg på 1/3 av totalt 270 representanter hvert tredje år) og ett som blir valgt direkte av folket for 5 år (valg hvert femte år på totalt 325 representanter, inklusiv 30 plasser som er satt av til en nasjonal ”kvinneliste”). Det er ventet at det skrives ut nyvalg allerede høsten 2011 pga. grunnlovsreformen.

2011 har sålangt blitt preget av sosial uro. En nasjonal reformbevegelse kalt 20. februar-bevegelsen har blitt opprettet. 20. februar-bevegelsens demonstrasjoner har sålangt ført til at landet har fått ny grunnlov. Til tross for at demonstrasjonene har avtatt i styrke, er det fremdeles hyppige demonstrasjoner i forskjellige sammenhenger, et yttrykk for behovet for bedring av generelle sosiale kår og den høye arbeidsledigheten i Marokko.

Utenrikspolitikk
Marokkos utenrikspolitikk kan karakteriseres som moderat pro-vestlig. Marokko har støttet den internasjonale kampanjen mot terrorisme og fundamentalisme etter 11. september 2001, og spesielt etter attentatene i Casablanca i 2003 og i Madrid i 2004. Tradisjonelt har Marokko forsøkt å dempe motsetninger mellom israelere og palestinere, og har også lagt for dagen en viss forsonende holdning overfor Israel. Motstanden i opinionen mot denne moderate linjen er imidlertid sterk og anti-amerikanismen er også påtagelig på bakgrunn av den aktuelle situasjonen i Midtøsten, Afghanistan og Irak. Balansegangen mellom opprettholdelsen av tette politiske og økonomiske bånd til Europa og USA, bl.a. gjennom frihandelsavtaler, og tilhørighet til den arabiske del av verden, og økende oppslutning for islamistene er derfor vanskelig.

Forholdet til nabolandet Spania har normalisert seg og det er økende samarbeid mellom de to landene. Spania ønsker større marokkansk innsats på innvandringsområdet og når det gjelder bekjempelse av narkotikaproduksjon og –handel. Samtidig vedvarer uenighet mht spørsmålet om de spanske enklavene Ceuta og Melilla og konflikten i Vest-Sahara.

Våren 2007 presenterte Marokko et forslag om selvstyre for Vest-Sahara. FNs sikkerhetsråd har i to resolusjoner tatt til orde for en forhandlingsløsning av konflikten, og har betegnet det marokkanske autonomiforslaget som "seriøst" og "troverdig". Det er innledet forhandlinger mellom Marokko og Polisario, men etter flere forhandlingsrunder har ikke FNs bestrebelser på å finne frem til en varig løsning på konflikten lykkes. En politisk løsning på konflikten ville trolig kunne gi nytt liv til integrasjonsprosessen i Maghreb-regionen, en betingelse for reell økonomisk vekst. Marokko har tydeligere enn noensinne gjort det klart at det er Algerie som sitter på nøkkelen til en løsning av konflikten.

Forbindelsene med det siste nabolandet, Mauritania er gode. Kongen gjennomførte i 2004 og 2005 lengre rundreiser til en rekke vest-afrikanske land for å markere Marokkos tilhørighet til det afrikanske kontinent, men kanskje særlig for å konsolidere politiske allianser til støtte for Marokkos interesser i Vest-Sahara.